Dag Solstad

Dag Solstad er en av vår tids ledende prosaforfattere. Med sin debut på midten av 60-tallet markerte han seg tidlig som en modernistisk forfatter. Typisk for litteraturen i denne epoken var at det ble slutt på en fast rytme, og enderim ble sjeldent brukt. Dette ga rom for eksperimentering med språket og en ny og fri skrivemåte. Modernismens historie begynner i Europa på midten av 1800-tallet, men ble først veldig aktuell og populær på starten av 19000-tallet. Da begynte man å skrive på en måte at alle inntrykk skulle ned på papiret med forfatteren skulle skrive uten stopp direkte fra sin egen bevissthet og underbevissthet. Dette fenomenet ble kalt «stream of conciousness». 

Dag Solstad ble født i Sandefjord i 1941 og vokste opp der på 40 og 50-tallet. Han mistet sin far når han var 11 år gammel og han ble igjen alene med sin mor, siden hans eldre bror hadde dratt til sjøs. Han var også aktiv på fotballbanen og har også senere sammen med Jon Michelet skrevet flere bøker om fotball VM. Solstad begynte som sagt å skrive i en typisk modernistisk stil på 60-tallet, men utover 70-tallet stod han mer fram som en sosialrealist. Med romanen Arild Asnes, 1970 (1971) ble det tydelig at han hadde begynt å skrive for sosialrealismen. Han skrev flere slike politiske verker, som septemberplassen og skuespillet Kamerat Stalin eller familien Nordby.  Han vente til slutt tilbake til den mer modernistiske stilen som han først ble så kjent for. I sitt lange forfatterliv har Solstad fått Kritiker prisen tre ganger og han har mottatt Nordisk råds litteratur pris i 1989. Nå for tiden bor han i Oslo, men er også glad i Berlin hvor han bor deler av året. 

I mange av sine verker bruker han en del ironi og humor, noe som gjør det lettere for mange å lese hans tekster. Dette var han og mange andre forfattere opptatt av på denne tiden. At alle skulle skjønne hva de mente med det de skrev og at modernismen ikke skulle gå rett over hodet til mange. Derfor likte Solstad å bruke litt humor for å gripe leserens interesse. Som i f.eks. Språk ser vi dette tydelig. Det handler om en jente som er glad i språk og reiser til England, Frankrike og Tyskland på språkkurs. Der for hun seg brevvenner som hun kommuniserer med når hun kommer hjem til Norge.

Språk (Utdrag)

«Hun får brev fra London.                                                                                         

Hun får brev fra Paris.

Hun får brev fra Düsseldorf.

Om høsten plukker hun løv og setter i en vase. Hun installerer telefon og kan snakke i timevis på den måten. I postkassen ligger ofte brev med utenlandske frimerker. Frimerkene gir hun i julepresang til en liten fetter. Svarene skriver hun på et lyseblått pergament papir. Hun for navneplate på entrédøren. Vennen i Düsseldorf skriver hissige brev. Han. Blir utålmodig. Hun svarer ham som før. Hans siste brev ble skrevet på maskin. 

Hun tar et brevkurs i spansk.»

Dette utdraget viser hvordan han bruker humor. Han skifter fort mellom tema og det skaper en humor ved at vi får følelsen av at denne jenta er ganske impulsiv og uforutsigbar. Siden hun plutselig begynner med et annet prosjekt. Han kommer og med opplysninger som at hun gir bort frimerkene til fetteren sin og at hun skriver på lyseblått pergament papir. Her skriver han om ting som kommer ut av pennen hans automatisk. Kanskje uviktig opplysninger, men det krydrer fortellingen. 

Vi vil ikke gi kaffekjelen Vinger 

«En dag forlot vi sengene, holdt strømpene i hånden og merket at porene i fingerne fikk. Vi slo badekranene på og kjente susingen av vann mot neseborene» 

I dette sitatet fra Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger, bruker han det samme som i Språk. Han skriver inntrykkene som disse personene får. 

Dag Solstad er en prisbelønnet forfatter. Hans bøker er ikke bare solgt i Norge. De har blitt utgitt til 27 andre land og har i samtlige land fått gode kritikker. Dette gjør han til en av Norges mest kjente forfattere fra denne modernistiske perioden. Han er spesielt kjent for sine romaner, men han har også skrevet mange artikler og essays. Han fikk 2011 Statens Æreslønn som takk for alt han har tilført norsk kultur, med både politiske og modernistiske verker.