Rolf Jacobsen

På 1900-tallet var det et skille mellom tradisjonell og modernistisk litteratur i Norge. Noen forfattere valgte å fortsette med tradisjonelle virkemidler og skrivemåter for å skildre hvordan menneskene må ta stilling til etiske valg, mens andre forfattere tar i bruk nye virkemidler for å skildre den moderne verden. Etter andre verdenskrig var det stor bekymring knyttet til den kalde krigen og atombomber etter at USA hadde sluppet bomber over to japanske byer. Både tradisjonelle og modernistiske forfattere publiserte tekster med politiske budskap, blant disse var Rolf Jacobsen.

Rolf Jacobsen debuterte med diktsamlingen Jord og Jern i 1933, like før han flyttet til Flisa i Hedmark. Han skulle vise seg å bli en av de største dikterne i Norge. Som redaktør i Kongsvinger Arbeiderblad skrev han flere lederartikler som, på grunn av sitt innhold og hans medlemskap i Nasjonal Samling, skulle få han dømt til tre og et halvt års fengsel etter andre verdenskrig.

Landskap av gravemaskiner

De spiser av skogene mine.

Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.

Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder

uten øyne og øynene i baken.

De svinger med kjeftene på lange skaft

og har løvetann i munnvikene.

De har blindede øyner og lenker om føttene.

De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene

om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust

og kald sol fra projektører.

Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.

Forholdet mellom det naturlige og det menneskeskapte var noe som gikk igjen i diktene til Jacobsen, blant annet i Landskap med gravemaskiner som ble utgitt som en del av diktsamlingen «Hemmelig liv» i 1954. Jeg har lagt ved et utdrag av diktet nederst i innlegget. Diktet er tydelig modernistisk uten fast form og rytme, og Jacobsen har heller ikke benyttet seg av enderim. De sju strofene har ulikt antall verselinjer.

Motivet i diktet er gravemaskiner som arbeider ute og ødelegger skogen og naturen. Det egentlige tema er forholdet mellom det mekaniske og det naturlige, hvordan samspillet mellom disse to verdenene er. Jacobsen er kjent for å skrive om natur og by, og i flere av diktene hans kommer det frem at han nok mener at byen kommer i veien for det naturlige. I dette diktet har han benyttet seg av besjeling, og gitt gravemaskinene menneskelige egenskaper. Effekten blir da at gravemaskinene, som representanter for den moderne teknologien, fremstår som konkurrenter for dyr og mennesker om en plass i verden. Dette kommer frem blant annet i den første verselinja i andre strofe: «Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine». Budskapet kan synes å være at man skal være forsiktig med overdreven bruk av ny teknologi, at vi menneskene ikke vet hva det fører til. For det er nemlig menneskene som styrer over gravemaskinene, Jacobsen kaller dem «blindet og lenket» i nest siste strofe.

Til deg

Tiden går (hva skal den ellers ta seg til).
En dag hører du den banke på døren din.
Den har banket på hos oss,
men jeg lukket ikke opp.
Ikke dennegang.

En gang
må jeg holde den enda fastere,
for du vet, vi skal ut og reise snart,
og ikke med samme båt.
Noen har banket på døren vår, men gått igjen.
Dette
er visst det eneste vi aldri
har villet snakke om.

Til deg er del av diktsamlingen «Tenk på noe annet» som ble utgitt i 1979, og er et av favorittdiktene til Rolf Jacobsens sønn, Trond. Det består av fire strofer med opptil ti verselinjer, men har ikke fast form. Det er ingen tydelig rytme i diktet, og forfatteren har ikke brukt enderim. Nederst i innlegget er et utdrag av diktet, bestående av første og siste strofe. Dette er et typisk "snakkedikt" som var veldig vanlig i modernismen, det vil si at det er skrevet på en litt muntlig og uhøytidelig måte.

Diktet handler om at tiden går og man blir eldre. Rolf Jacobsen skrev dette som en kjærlighetserklæring til sin Petra, som også fikk en hel diktsamling dedisert til seg etter sin bortgang. Tema i diktet er selvsagt kjærlighet, men også redsel. I første strofe er det brukt personifikasjon, der forfatteren lar tiden «banke på» døra. Dette er en metafor for at man begynner å bli gammel, og snart må forlate sine kjære. Jeg tror budskapet er at alle blir eldre og skal forlate denne verdenen en dag, og at man må tørre å tenke den tanken. I siste strofe skriver nemlig Jacobsen at «Dette er visst det eneste vi aldri har villet snakke om». Antakeligvis kan døden være denne "reisen" han snakker om, som de ikke skal ut på sammen. Det er mye i diktet som kan tyde på at de to det handler om ikke har like god helse, at den ene kanskje skal ut på "reise" snart.

Rolf Jacobsen var blant de første til å utgi miljødiktning, og var tidlig ute med sin modernistiske skrivemåte. Han har i senere tid blitt ansett som en av de største dikterne fra 1900-tallet i Norge, og har blitt nominert til flere priser og utmerkelser. I Norge utmerket han seg spesielt fordi han var blant de første som gikk bort fra det pompøse og høytidelige språket i lyrikken. Jacobsen skrev på et språk, med enkle bilder, så alle kunne forstå hva han mente.